For romfolket er løsningen et liv under åpen himmel i et kaldt og fremmed land. For Misjon Uten Grenser er løsningen å hjelpe dem til et verdig liv i sitt eget hjemland.
Nok en gang har de fått medienes oppmerksomhet. De mørke og litt mystiske menneskene vi stadig møter på når vi er en tur i byen. Kriminelle eller ikke, det kan virke som håpet om et verdig liv henger i en tynn tråd for det fattige romfolket.
- Jeg har seks barn. Mannen min er død. Fremtiden min er ikke lys. Men her vet jeg at jeg vil overleve. Jeg kom ikke hit for å drepe eller stjele, forteller en 55 år gamme rumensk kvinne til Aftenposten, om hvorfor hun er i Norge.
I lørdagens utgave var hele seks sider i avisen viet romfolkets liv i Oslo. Vi fikk blant annet møte flere som i hele vinter har hatt sitt tilholdssted under Sinsenkrysset. Mellom store og farlige kampesteiner som er lagt ut for nettopp å hindre folk i å ferdes der, har de bodd. Med et pappstykke til madrass og en enkel dyne over seg har det vært en hard og kald fornøyelse.
Det er innlysende at de er desperate. De sitter ikke på gatehjørnet dag etter dag for å plage oss, og skape dårlig samvittighet. De sitter der fordi fattigdommen og nøden i hjemlandet er så stor at den eneste muligheten de har for å berge familien, er å tigge i et rikt land.
Misjon Uten Grenser arbeider for å gi fattige mennesker i Øst-Europa et verdig liv. Mange av dem er romfolk. Ved å støtte Misjon Uten Grensers arbeid kan du være med å gi disse menneskene muligheten til å skape sin egen framtid i sitt eget hjemland. Sammen kan vi gi omsorg og støtte, slik at familier som hører sammen får være sammen. Slik at den mørke og mystiske kvinnen på gatehjørnet kan slippe å sove blant kampesteiner under en bro og bruke dagene sine på et kaldt og hardt gatehjørne.
Hilsen Marte
Illustrasjonsfoto: Koen Van de Mortel
Facebook
Instagram
LinkedIn